Jeg møter dem hver dag i jobben min! Og hvem er så disse forhandlingsbarna kan du tenke? Det er de elevene jeg blir ”tvunget” til å bruke deler av undervisningstimene og pausene mine til å lytte til fordi de har rett på å bli lyttet til.
I følgje FNs konvensjon heter det at ”barn har rett til å gi uttrykk for synspunkter i alle spørsmål som angår dem, og at disse synspunktene skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Å få innflytelse ivaretar og stimulerer barn og unges evne til engasjement, ansvar og nytenkning”. ”Barn har rett til å uttale seg i saker som angår dem”. ”Men medvirkning fra barn og ungdom har også sine grenser. Voksne har en viktig rolle som veiledere og må sørge for å få til en god medvirkning gjennom oppfølging og avklaring av ansvarsforhold.” (st.meld.30 2001-2002) Jeg synes det er fint at man skal ta hensyn til og lytte til ungdommen. Mange av dem har mye fornuftig og komme med og vet hvor grensene går. Likevel undrer jeg meg over om ikke barna har fått for store forhandlingsmuligheter.
De siste seks årene som lærer har jeg merket en markant økning i forhandlingsbarn. De skal forhandle om alt. Får de ikke det de ønsker hos den første læreren jobber de seg gjennom resten til de har forhandlet frem og fått det som de vil. Som jeg opplever det er det de færreste av dem som forstår at nei er nei, ikke kanskje eller ja! De har ikke forstått hvor grensene går. Det kan være ganske slitsomt til tider.
Eksempel på en slik situasjon er ofte: Elevene våre har ikke lov til å ha mobiltelefonen fremme når lærer underviser. Blir en elev oppdaget skal han/hun levere inn mobilen. I en slik situasjon er det ”forhandslingsbarnet” viser sitt sanne ansikt. Som lærer får vi ganske fort passet vårt påskrevet om alle rettighetene barna mener de har. ”Det står nemlig i loven” er et typisk utsagn, ”Eg skal saksøke deg” et annet, ”Jeg har lest at dere ikke får lov til å ta fra oss mobilen. Da kan jeg anmelde deg for tyveri”, et tredje.
Det kan være slitsomt å være lærer når disse situasjonene oppstår. Det er også vanskelig å argumentere mot disse elevene som står og kaster rundt seg med argumenter. Til tider er det jo noe sannhet i det de sier også og vi skal jo høre på hva de har å si. Jeg må si at jeg føler meg litt mellom ”barken og veden” av og til. Som pedagoger skal vi forholde oss til det regelverket som kommunen og skolen har. Men vi skal også stimulere og fremme de unges rett til å stå for meningene sine og å argumentere for det de mener de har rett til.
___________________________________________________
Kilder:
St.meld.39 2001-2002
